Da fjøsnissen fikk besøk av sjølveste Heidalsnissen

Da fjøsnissen fikk besøk av selveste Heidalsnissen.

Som de fleste av dere sikkert vet, bor det fjøsnisser I hele Norge. Det er ikke så mange som det en gang var, men I de fleste daler bor det en liten fjøsnisse eller ti.

Når du kommer fra Valdres og over Valdresfløya, kjører mot Lillehammer, så kommer du til ei lita bygd som heter Heidal.

Der bor det en trivelig fjøsnisse, som holder til på Nisseloftet. Han er  ikke så gammel – kanskje 150 år??

Og det er ingen alder for en fjøsnisse ! Vi kan faktisk bli 300 år gamle.

 

Vell, jeg – fjøsnissen på Fugleåsen altså og Heidalsnissen ble kjent med hverandre I 1879. Da sto det store ”fjøsnisselaget” på Golsfjellet. Der møttes alle fjøsnisser fra hele Norge, ja det kom endatil noen fra Sverige. Du kan tro vi hadde det morro!! Vi hadde konkuranser, danset, åt og drakk ei hel uke til endes.

Etter dette har vi nå holdt kontakten. Skrevet brev og etter telefonen kom, har vi lurt oss til å låne den da – inniblant. Men det veit ikke bonden..

 

Så var det en dag strags nå på nyåret, at jeg fikk et brev fra Heidal. Der sto det:

 

Nei, så trivelig ! Fjøsnissekjerringa satte I gang med å rydde å vaske I alle kroker. Selv kuene fikk en omgang med sopelimen. Hun bakte til og med julekaker! Det var reint så jeg ble litt sjalu. Så mye styr bare for å få besøk ta en annen fjøsnisse..

 

En morgen jeg satt bak kalvebingen under melkinga, hørte jeg bonden sa til kjerringa si ” Hørte på radion at noen påsto de hadde sett en liten guttonge med rød lue over Valdresfløya – på en slags motorisert spark?? ” . Kjærringa lo, og sa at nå fikk gubben gå til dåktoren å sjekke helsa si. ”Enten har du eller så har radion blitt aldelse tullerusk! Ingen sender vell en guttonge over det fjellet på vinterstid!”

”Rød lue” tengte jeg. Den måtte være lang siden noen hadde sett den I all den snøen.

 

To dager etter, også I melketia, hørte jeg bonden si” det er nok hverken jeg eller radioen det er noe galt med, nå er det flere som har sett denne gutten . Men de sier han har langt hvitt skjegg?? .

Den ble sist oppservert på Nesbyen, og dær var det et kvinnfolk som mente det hadde vert besøk I fjøset om natta, og melka tom ei ku.”

Da tengte jeg at det var på tide å pakke sekken for å gå å I møte med Heidalsnissen, så han ikke gikk seg vill I Øygardsgrend. Kjerringa her på Fugleåsen har en bror der oppe, som jeg veit har både fjøs og sauer. Det var der jeg ville vente. Så la jeg I veg . Fjøsnissekjerringa hadde sendt med ei niste som var så stor at den tok nesten hele kjelken. Det er godt at vi fjøsnisser får litt ekstra styrke når vi spiser krekkling!

 

Etter å ha gått på ski  en natt og en dag, kom jeg endelig til Myrseth. Det bor ingen fjøsnisser på den gården lengere, men det er to fjøsnisser som passer på alle husdyra I Øygardsgrend, og de bor I Skarpås.

 

Det var godt å få av seg skiene, å legge seg intil ei søye med go og varm ull. Jeg tror jeg sovnet før øynene var lukket.. Utpå natt, begynte sauene å breke urolig. Jeg satte meg opp å gned søvnen ut av øynene. Oppe på låven hørtes en dur ? å så sannelig var det ikke en som lå der oppe å snorka så det reint ristet I taket. Jeg lista meg opp trappa til låven – og dær, rett forran meg lå selveste Heidalsnissen med nisselua si tratt nedover øynene. Jeg tok et høystrå og kilte det under nesen hans. Heidalsnissen spratt opp og fektet med armene. Å så trivelig det var å se han igjen! Vi tok en nissesvingom av bare glede. Etter å ha hilst på ”nissers vis”, fikk jeg høre om den spennende reisen han hadde hatt. Han hadde sett både ulv og elg på turen. Sparken hans sto parkert bak et nedetti sykkelhus oppe ved veien fortalte han. Den måtte repareres litt på, men han viste ikke hva det var galt med den.

 

Vi ble enige om å sette sparken utenfor fjøset slik at bonden på Myrseth skulle finne den  – og kanskje han reparerte den for oss?? Bonden og kona hans var snille mennesker, og vi viste at de nok ville forstå hvem som eide den.

 

Som sakt så gjort, og bonden gjorde som vi hadde håpet på. Ikke nok med det så laget kona hans en stor grøtbolle som hun satte på låvebrua. ”En veit nå aldri om den som eier en slik spark har smakt matbetan på et langt bel” hørte vi hun sa.

 

To dager etter la vi I vei nedover mot Rollag og gården min. Nå gikk det fort. Jeg fikk sitte på sparken, og Heidalsnissen sto bak og styrte. Den motoriserte sparken dura ganske høyt, så vi kjørte på alle de sideveier jeg viste om.

 

Da vi var kommet til Fagerstrand, holdt vi på å kjøre rett på to jenter som sikkert sto å venta på skolebussen. Men jentene hadde nok sett fjøsnisser før. De bare smilte og børsta av seg all snøen. Så sa den ene av dem at jeg måtte hilse til ungene på Fugleåsen. Kanskje dette var noen av de ungene som hadde vert på besøk I fjøset? I alle fall viste de hva ongene til bonden på Fugleåsen het.

 

Endelig, seint på natt var vi på Fugleåsen. Fjøsnissekjerringa mi, tok I mot oss med kaffe og julekaker. Så måtte vi sove litt. Dagen etter viste jeg fram fjøset med kuer og kalver, og vi lurte oss til en liten smak på melka til sjefskua Stjerna. Så måtte vi se på vinduene I husa der sjølfolket bor, og Heidalsnissen var så imponert over hvor Mye rart de hadde inni husene.

 

Vi gikk til Prestmoen å besøkte Prestmonissen. Han var travelt opptatt med å mate hønene, men tok seg tid til å vise fra den fine gården han bodde på.

I syv nissedager var Heidalsnissen på besøk. Da han han skulle reise, lovet jeg at til neste år, skulle jeg og fjøsnissekjerringa ta en tur til nisseloftet I Heidal. Å hvordan den turen gikk – ja det får du høre om en anen gang, for nå skal jeg og kona mi ta en svingom med kalvene.

- En nesten helt sann historie fra fjøsnissen på Fugleåsen-