Da Fjøsnissen ville besøke Kongsnissen – i Uvdal

  En kveld i fjøsstarvet, satt fjøsnissen på Fugleåsen og «tjuvlytta» på bonden og kona hans.
«E hørte at kongen skulle besøke sønn sin på hytta i Uvdal» sa bonden til kona si.
«Ja, da får e håpe han får være i fre før følk. Dei må få sleppe å vise se fram før alle!»sa kona.
Fjøsnissen på Fugleåsen er en enkel kar, han viste ikke at Nores folk har en konge – men, han viste om at fjøsnissene har en som bor på Kongsgården.
  «Å du store grautesleiv, da må e ta ein tur te Uvdal å helse på. De e ikje så langt å gå, og de sku tatt se ut om ikje sjølvaste fjøsnissen på Fugleåsen helsar på ein Kongsgårdsnisse» tenkte fjøsnissen.Dagen etter, lenge før hanen gol, satte fjøsnissen avgårde. Han hadde tatt med stor niste og ei ekstra fin graut sleiv som kongsnissen skulle få.
Ned til «krysset» gikk det fint. Han «studerte» litt på om han skulle gå over «ny brua» men, synes det så litt skummelt ut med alle lysa – fjøsnisser vil helst ikke bli sett i «tide og utide» veit du.
Nei, han fikk ta veien forbi Prestmoen.
Fjøsnissen hadde aldri vert lenger enn til Øygardsgrend, der han møtte Heidalsnissen for noen år siden. Derfor regnet han med at det ikke var så mye lenger til Uvdal.
Fjøsnissen trasket i vei. Det var fint føre og bare noen få kuldegrader.

Slike fjøsnisser har ikke så god kondis – og da han kom til Kongsjorden var han veldig sliten.
«Nei, nå får e eta litt, så får e sjå om det e ein spark e kan låne» mumlet fjøsnissen.
Som sakt så gjort. Kona på gården hadde satt fra seg sparken ved postkassestativet . Hun skulle bare inn til naboen et øyeblikk, og ga seg ende over da sparken var som «sunket i jorden» når hun skulle hente den…

Fjøsnissen nesten «suste» av gårde på Ingebjørg`s spark. «mykje bære» tenkte han. «E ska settan på plass når e kjem atende».
Det begynte å lysne av dag. Fjøsnissn vrengte lua si så han ble nesten helt usynlig – ja, du veit vell at fjøsnissens lue er grå inni. Så når han vil være usynlig må han vrenge den grå siden ut.
Det som var litt domt, var at sparken var synlig, så hver gang det kom bil, matte han stoppe. Da så det ut som noen hadde satt fra seg en spark i veien.

Da han nådde Kravik, var det blitt sein kveld, og fjøsnissen sneik seg inn til sauene i fjøset for å ta en lur.
Han våknet ikke før bonden slo på lyset i fjøset for å ta morgen stellet.
«Du store grautesleiv, nå har e forsøve me, de e lenge etter hanen har gale» hvisket fjøsnissen til den nermeste søya, i mens han dro på fjøsstøvlene sine..

«Takk før me, nå må e skunde viare»
Og videre bar det.

Da han kom til Norefjord var det slutt på sparkføret. Han gjemte sparken bak bensinstasjonen, og håpet ikke fjøsnissen på Nore fant den. « Den luringen er kjent for å «forandre» alt han får mellom henna. Har hørt om nokon syklar som han satte motor på. De ble fali både før følk og fe» tengte fjøsnissen fra Fugleåsen.
Da han kom til «tunellen» måtte han ha en matpause. Han oppdaget at det straks var slutt på nista.
«Å nei, å nei e kjem te å sulte sønder å sammen. Nå må e finne eit mjølke fjøs så e kan ta «låne» litt mjølk .» sutra fjøsnissen mens han skrapte de siste grøtrestene av sleiva.

I mens han subbet videre oppover var det nesten så han kjente sulten tære – selv om han hadde spiste en stor posjon grøt for kort tid siden. Men bare tanken på å kunne bli sulten, gjorde fjøsnissen helt skjelven…

Da han kom til Fagerstrand, fikk han høre ku raut fra et stort rødt fjøs.
Han turte ikke gå lengere i frykt for å bli sulten. Han trasket opp veien til Hjalland, og ble hilst velkommen av mange kuer. – Og selvfølgelig ble det en stor melkeskvett på Fjøsnissen.

Tidlig neste morgen var fjøsnissen på vandring igjen. Han begynte å bli fryktelig sliten, så da han var kommet til Sporanbrua, gikk det ikke fort oppover mot Rødbergdammen.
Her hadde han aldri gått før. Da han kom til «bautan», var han så sliten at han trodde han så syner, ja det måtte være syner – for rett over Rødbergdammen fikk han se det største fjøset han noen gang hadde sett.
Et enormt stort, gult fjøs med digre vinduer og melkemaskinene dura så han hørte det helt over dammen. Det var bare en ting å gjøre- dette måtte han se!
Det gikk ei bru over til andre siden. Selv om den så veldig skummel ut så det ikke ut til å være noe anen vei. «Der inne må det bu mange kyr, kanskje alle kyn på heile Rødberg e samla der inne – te eit kjempefellesfjos ? « tengte nissen nesten sprang de siste metrene mot fjøset.
Han klatret opp for å se inn av vinduene. Men i all verden – ikke en eneste ku?
«e såg nokon rør som jekk inn i fjøset fra øvresia, det spørs om ikje dei røra jeng te fjosa rundt om kring, så renn all mjølka inn i dei digre mjølkespanna. Å dei spanna e store, ein ser jo bærre toppløkke…???» Nei, detta blei for masse hodebry for en enkel fjøsnisse..

Men nå var fjøsnissen virkelig sulten!
«Å i alle dager ska e gjera? « tengte fjøsnissen. Han rusla bortover gjernbane linja mot sentrum.
Da han kom til den første butikken kikket han inn vinduet og så all den gode maten. Men han hadde ikke penger, og en gang prøvde han å «låne» sukker på Butikken i Rollag, men da kom Lensmann – så det ville han ikke mer!
Som han sto der, fikk han plutselig øye på et kjent ansikt.
«nei men sku du ha sett de e jo Mor – ja vist e det Mor. E kjenne jo ho.»
Mor er bestemor til ungene på Fugleåsen – og til mange andre barn, og alle kaller henne Mor.
Mor viste om Fjøsnissen. Hun hadde hilst på han flere ganger på den STORE FJØSFLØTTERKVELDEN.

Da mor kom ut av butikken tro fjøsnissen i armen hennes og sa «mor, det e fjøsnissen på Fugleåsen du må jølpe me, e sultar snart sønder og sammen»
Mor skvatt til da det nesten var et år siden hun hadde hilst på Fjøsnissen.
«men kjære snille deg, hva gjør du her på Rødberg? Du må bli med meg hjem å få i deg litt mat så klart.»
Så fikk fjøsnissen sitte på i bilen til Mor, og inn bar det, og grøt ble det. Den beste fjøsnissen noen gang hadde smakt trodde han.

Etter en liten «dubb» på sofaen til mor, måtte fjøsnissen videre. Mor foreslo at han burde ta bussen videre opp til Uvdal, og ga han noen kroner til bussen. «Selv om du gjør deg usynlig, skal du ikke snike på bussen synes jeg, men legg noen penger på hatte hylla, så finner sjåføren de nok.
Fjøsnissen klarte alt dette. Han fant bussen, la penger på hatte hylla og hoppet av bussen da sjåføren sa «neste stopp Hagenkrysset».

Det var «siste» buss for kvelden fjøsnissen hadde kjørt, og i Hagenkrysset var det bekmørkt!
«Å i all værden ska e ta veigen nå, tru? E fær gå etter fjøslukt, om ikje ana e det vell noko høy i ein låve e kan søva i. « sa fjøsnissen til seg selv.
Føsnissen fant en låve med litt høy, krøllet seg sammen og sovnet med en gang,

Fra fjøset med de «rare» dyra, kom det løpende ei nissejente.
«De va no eit førskrekkelig leven på du, nå må du førtælja hø de e som verst» sa nissejenta.
Fjøsnissen prøvde etter beste evne å forklare nissejenta om turen til uvdal, og de forskrekkelige dyret han hadde sett.
Nissejenta begynte å le. Hun forklarte fjøsnissen at dette var en lama – ja det bodde flere slike dyr på gården. Hun lokket den litt forskremte lamaen til seg og nissen, så fikk hun den til å legge seg ned.

Etter masse arbeid og lange overtalelser, fikk hun fjøsnissen til å sette seg på lamaens rygg.
Så ruslet de forsiktig opp til fjøset. Der tok nissejenta en titt på foten til fjøsnissen.
«E trur du har forstuan kraftig, og nå må du væra her nokon daga å gvile.» sa jenta.
«E trur du e heilt på styr jente, om e ikje tek heilt feil e de den store fjøsfløtterkvelden te helje, å da må e væra heime!» sa fjøsnissen.

Nissejenta tenkte seg om lenge. «Nei , det kjem ikke på tale at du flyg agåle no.» Nissejenta var litt morsk nå.
«Å trur du fjøsnissekjerringe mi vil si da – å alle ongan som kjem den kvelden å all grauten»Fjøsnissen begynte å stortute bare ved å tenke på de.
«Da e det bærre ein ting å jøra, du må væra her, så tek e ein lama og rir ne te Norefjord, sett att lamaen bak bensinstasjonen og tek sparken din derfra og susar neover» nissejenta hadde bare vert til Norefjord så hun hadde veldig lyst til å ta en tur lenger nedover.

Som sagt så gjort. Fjøsnissen ble plassert i fjøset med masse god mat, og nissejenta reiste nedover.
Alt gikk så fint, å på Norefjord fant hun sparken. Men den sto ikke alene. Rundt sparken spankulerte fjøsnissen på Nore. Det var tydlig at han funderte på noe lureri.
«Hei du no ere travelt» sa nissejenta «E må reise i hurten og sturten te Røllag før å je fjøsnissekjerringe på Fugleåsen ein grusomt viktig beskjed.» Så fortalte hun fjøsnissen på Nore om Fjøsnissen på Fugleåsen.

Norenissen mente han kunne ordne litt på sparken så den gikk veldig fort, ja han ville entatil bli med nissejenta til Rollag.
Etter en time eller tre var sparken klar. Å nå var det bare å gi seg i veg.
De satte lamaen inn i vaskehallen på bensinstasjonen med litt «proviant» så bar det avgårde.

Det gikk så det suste i nisseørene.
Det var helt mørkt da de kom frem til Fugleåsen men utenfor fjøset var det lys og mennesker – og ikke minst lukten av grøt.
Fjøsnissekjerrina ga seg ende over da nissejenta og fjøsnissen på Nore fortalte hva som var skjedd.

«Ja ja sa fjøsnissekjerrina då kan e endele få senge før me sjøl. Han tek heile plassen.
Men e regna me han kjem te julaften om han så må gå på hendan frå Uvdal, han vil ikje gå glipp tå julefesten»

Siden fjøsnissen alltid kom med juletre til dyra, måtte sønnen på gården få hjelp av ungene og hente juletre. Det ble som seg hør og bør pyntet i fjøset, det ble sunget julesanger og spist grøt.
Og oppe i Uvdal satt en fjøsnisse og spiste julegrøt imens han sang julesanger for lamaer og fjøsmus.

Slutt.