Reier Plassen – Skinnfellmaker

Av Marit Solberg 

 «Det var ikke snakk om levestandard, det var snakk om livberging»

Reier Torsteinsen Plassen er min tippoldefar og gjennom denne oppgaven har han lært meg at hardt arbeid er veien til et langt liv. Han han også lært meg at mennesker i hans situasjon i bunn og grunn ikke hadde frie valg, det var kun snakk om å overleve og de gjorde alt for å klare dette. Til tross for dårlige levekår ble han hele 99,5 år gammel og som 90 åring sydde han sin siste skinnfell og laftet opp en tømmerhytte. Reier var en sterk mann og et forbilde. Dette er bakgrunnen for at jeg valgte å skrive denne oppgaven om han.

Reier Torsteinsen ble født 13.6.1855 i Nore og det skulle vise seg at han fikk et langt og tungt liv. Reier Torsteinsen var født som det de kalte uekte barn. Altså var ikke moren hans gift da han ble født. Dette var stor skam og synd på 1800-tallet. Dette kan ha vært med på å gjøre oppveksten vanskelig for Reier. På toppen av dette gikk det også rykter om at Reier sin far var reisende, mest sannsynlig tater. Tatere og reisende generelt var et folk som man så ned på i denne tiden og det var derfor ikke lett å leve når du var et uekte barn og halvt tater. Moren var ugift i folketellingen fra 1965 og leide da et værelse hos Bent Reiersen, som bodde på Heggelien gård. Moren, Guri Baalsdatter sin familiestilling er beskrevet som «logerende» i denne folketellingen, som er betegnelsen på noen som leier et rom på en gård. Dette kan tyde på at den lille familien på to ikke hadde råd til å drive noe eget gårdsbruk. Hovedgrunnen til dette er nok at Guri ikke var gift og dermed ikke hadde noen mann til å forsørge familien og drive en gård. Hun måtte derfor være dagarbeider for å tjene til livets opphold. Bent Reiersen gjorde noe som svært få på denne tiden ville gjort. Han lot en kvinne med et uekte barn leie hos seg og ga henne arbeid. Dette var ikke en selvfølgelighet. Det var som sagt skam å ha uekte barn og enda mer skam om dette barnet kanskje var halvt tater. Det er vanskelig å si hvorfor Bent tok dette valget, i følge tiden og samfunnet skulle han, som alle andre, ha snudd ryggen til. Dette valget stred i mot all sunn fornuft. Bent giftet seg senere med Reier sin mor. I senere folketellinger er ikke Reier nevnt sammen med de andre barna til Bent og Guri. Han er faktisk ikke å finne noe sted før han gifter seg og kjøper Skjønneliplassen eller «Plassen».

Fra 1904 står Reier Torsteinsen oppført som eier av Skjønneliplassen (også referert til som «Plassen»), som ligger på Nordsiden av Skriudalen. Her slo Reier seg ned med kona Barbro Halvorsdatter, som han giftet seg med i 1885 og de tok i tillegg gårdsnavnet Plassen til etternavn. De hadde mange barn sammen: Halvor, Torstein, Guri, Gro, Turi og Aase. Aase er min oldemor og hun er dermed bindeleddet mellom meg og Reier.

Som man skjønner var dette mange munner å mette på denne lille plassen. Dette var nok bakgrunnen for at alle barna tidlig måtte ut i arbeid. I bygdeboken for Nore og Uvdal står det beskrevet at det ikke var snakk om levestandard med om livberging. For «spe på føden» kjøpte Reier plassen «Lykkja» i 1895. Denne plassen ble da brukt som seter og kona Barbro var på seteren om sommeren med egne og leide kuer. Barna var også med på seteren som gjetere. På veg ned fra seteren samlet de samtidig mat til vinteren. Dette gjør det nok en gang klart at man ikke snakket om levestandard men om å overleve og å utnytte de resursene man har. Av det de dyrket på Skjønneliåsen var det poteter og korn. Av dyr var det som tidligere nevnt kuer. Det var altså ikke snakk om store resurser de hadde tilgjengelig.

Reier Torsteinsen er oppført om «gaardsbruker» på digitalarkivet.no, og det var han. I tillegg til gården var han også avhengig av en inntekt ved siden av, og som svært mange andre på denne tiden drev han med litt av hvert som var nyttig å kunne når man drev gård. Han var blant annet skomaker og lagde sko til sine egne og for salg. Han var også snekker og var spesialisert på dører og vinduer. En periode var han også desinfektør, altså en person som røyker ut av hus der beboerne har dødd av smittsomme sykdommer som for eksempel Tuberkulose. Denne sykdommen var en av de dødeligste sykdommene på 1800-tallet. Dette er ikke den mest luksuriøse jobben, men Reier måtte skaffe mat og klær til den store familien sin. Reier behandlet også mennesker med «kopping», som var en behandlingsform man brukte på mange sykdommer på 1800-tallet. «Kopping» er med på å øke blodsirkulasjonen i kroppen noe som kan gi en positiv virkning på indre organer. Som jeg alt har vært inne på valgte man ikke utdanning på samme måte som i dag. Man lærte av generasjonen over og fokuserte på det som var nyttig å kunne. Det handlet ikke om å følge drømmen, men om å lære hva som kunne berge livet ditt. Av alle jobbene Reier hadde var det yrket som skinnfellmaker han var mest kjent for.

Skinnfellarbeidet er noe som ofte går i arv fra generasjon til generasjon, i Reier sitt tilfelle lærte han denne kunsten av sin svigerfar, Halvor Pedersen, som ble sagt å være svært flink i yrket som skinnfellmaker. Reier begynte å sy skinnfellene for hånd, men da dette er arbeid som tar svært lang tid, investerte han etter en stund i en symaskin som også kunne brukes i skomaker arbeidet. Det skal også nevnes at i tiden Reier levde var skomaker og skinnfellmaker nesten det samme. Det er ikke bare syingen som er tidskrevende når man lager en skinnfell. Skinnene som skal brukes må være myke nok til å bli sydd i og måtte derfor bearbeides på en spesiell måte ved hjelp av en reiestokk. Man fester skinnet i denne stokken og i en bjelke som står stille. Så må man bruke håndkraft til å snurre reiestokken et visst antall ganger en vei, forså å gjøre det samme den andre veien. Dette var en tidkrevende prosess som barna ofte ble satt til å gjøre. Dette mente Reier Torsteinsen var for in-effektivt, og dermed satte han opp et lite møllelignende hus ved en foss i nærheten og bygde om reiestokken slik at den kunne drives med vannkraft og automatisk skiftet retning når stokken hadde dreid riktig antall ganger. Dette var på mange måter en revolusjon og svært mange kom for å se på «underverket». På denne måten kunne man spare både tid og energi. Nå kunne man kanskje tro ta reiestokken ble oppkalt etter Reier som revolusjonerte denne teknologien, dette er likevel ikke tilfellet. Når man skal mykne fibrene i skinnen sier vi i dag at vi bereder skinnene, på 1800-tallet kalte man det «reiing» og det er derfra navnet kommer. Reier sydde sin siste skinnfell da han var 90 år gammel.

Og så kan man jo spørre seg hvorfor Reier Torsteinsen Plassen ble så gammel? Det var ikke hverdagskost at man skulle bli så gammel på den tiden. Andre faktorer som gjør dette enda mer forunderlig er at Reier i en periode arbeidet som desinfektør og koppet syke mennesker. Han ble altså utsatt for smittefare flere ganger uten selv å bli smittet eller syk. Han arbeidet også hardt fysisk og hadde nok lite mat i forhold til arbeidsmengde noe som ofte fører til at man får skader og blir syk. En av grunnene til at Reier ble så gammel og var så frisk som han var er at han tidlig forstod viktigheten av god hygiene. Til og med noe så enkelt som å vaske hendene etter dobesøk kunne gjøre at du levde lenger. Denne kunnskapen var også noe han forsøkte å lære videre til andre.

Livet til Reier Torsteinsen Plassen kan gi inntrykk av at han levde mye tidligere enn hva han egentlig gjorde. De levde forholdsvis primitivt på Plassen. Som jeg har gjentatt flere ganger var nok grunnen til dette at de hadde en dårlig økonomi. De hadde ikke like stor mulighet som mange andre til å velge fritt. For eksempel kunne han ikke velge at barna hans skulle få en utdanning i stedet for å gå ut i jobb, da han og kona var avhengig av å ha hjelp på gården. Han kunne ikke velge å delta i politikken, da han hadde alt for mye å gjøre hjemme på gården. Han skulle nok gjerne feiret da Norge ble fritt, men det kunne han ikke, med tanke på resursene. Etter hva jeg har fått inntrykk av etter arbeidet med denne oppgaven var Reier typen som investere. Han investerte penger i en symaskin som kunne sy både sko og skinnfeller, denne symaskinen ble for øvrig arvet av en av hans sønner som ble skomaker. Han investerte også tid i å sette seg ned å tenke ut hvordan han kunne effektivisere reiestokken slik at han kunne produsere flere skinnfeller med mindre arbeid, kanskje kunne han også leie den ut?

Mye av dette blir bare spekulasjoner som er basert på kunnskapen jeg har om tiden og menneskene som levde i den. Reier Torsteinsen Plassen har vært nok så anonym etter at han dukket opp som eier av Skjønneliplassen, i tillegg til dette kan det virke som om han ikke har eksistert siden han var elleve år og frem til han kjøpte Plassen. Så kan man kanskje spørre seg hvorfor jeg velger å skrive denne oppgaven om han? Det som inspirerer meg ved Reier Plassen er pågangsmotet hans. Han begynte på mange måter livet sitt med minuspoeng og endte kanskje opp på ca. 0 da han døde. Han ble ingen kjent personlighet utenom reiestokken, som ingen husker han for i dag. Han hadde noen av de dårligste jobbene og selv med hardt arbeid gikk det så vidt rundt. Det som inspirerer med er at han var en hverdagshelt som alltid gjorde det han kunne. Han satt på kunnskap som vi i dag har glemt for lenge siden. Han møtte motbakke gjennom så å si hele livet og likevel ble denne mannen 99,5 år gammel. Hvis ikke det er imponerende, så vet ikke jeg.